| Note |
Fra Store Norske Leksikon:
Henrik Johan Ibsen var en norsk forfatter og dramatiker. Ibsen fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem i 1879, og han har siden vært den sentrale norske forfatteren og et litterært verdensnavn. Han regnes som grunnleggeren av det moderne, realistiske dramaet.
Stykkene til Ibsen spilles på teatre over hele verden. At han fremdeles er så viktig og populær, skyldes både det dramatekniske, tematikken og rollefigurene. Ibsen var en dramateknisk virtuos, en av de aller dyktigste til å benytte dramatiske virkemidler. Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene. Disse temaene har hatt og har fremdeles en sterk appell, og stykkene hans spilles i stadig nye land.
Biografi:
Ibsen var sønn av Marichen (født Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var åtte år gammel. Følelsen av å være sønnen til en som hadde gått konkurs, kom til å prege Ibsen sterkt og satte spor i hans diktning. 15 år gammel begynte han som apotekerlærling i Grimstad, og som attenåring fikk han der en sønn med en 10 år eldre tjenestekvinne. I årene rundt 1850 ble han gjentatte ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag, og det er ikke tvil om at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskapet.
Om kveldene leste Ibsen til artium. Inntrykket fra latinpensumet (Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen i 1848, men også dikterens egen situasjon, preger tragedien Catilina, som han utga under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850.
I Kristiania kom Ibsen i forbindelse med thranittene i den første norske arbeiderbevegelsen. Høsten 1851 takket han ja til et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Det norske Theater i Bergen, om å komme dit og assistere teateret som forfatter. Året etter fikk han et lite reisestipend av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør da han kom tilbake til Bergen.
Årene i Bergen fikk mye å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne, og hvert år ble det oppført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: Sancthansnatten (1853), Kjæmpehøien (1854), Fru Inger til Østeraad (1855), Gildet paa Solhoug (1856) og Olaf Liljekrans (1857).
Kristiania og Italia
Høsten 1857 var skuespillet Hærmændene paa Helgeland ferdig. På denne tiden dro Ibsen til Kristiania for å overta stillingen som artistisk direktør for Christiania norske Theater. I 1858 giftet han seg med Suzannah Thoresen, som han var blitt kjent med i Bergen. Oppholdet i hovedstaden 1857–1864 ble hans verste trengselstid, men høsten 1863 fikk han et reisestipend på 400 spesidaler, og våren 1864 dro han sørover. Det ble innledningen til et utenlandsopphold som strakte seg over 27 år, med korte avbrytelser i 1874, 1885 og 1890. I Italia fikk han form på det dramatiske diktet Brand. Den kompromissløse presten Brands motstykke er skildret i Peer Gynt fra 1867, dikterens frodigste og mest eventyrlige verk, fullt av mystiske og symbolske skikkelser som trollene, Bøjgen, den fremmede passasjer, den magre og knappestøperen.
Det store dobbeltdramaet Kejser og Galilæer fra 1873 om keiser Julian (den frafalne) hadde han holdt på med i ni år. Skuespillet forkynner tilsynelatende en drøm om et «tredje rige» mellom antikkens sanselighet og kristendommens idealer.
Det realistiske dramaet
Ansporet av den danske kritikeren Georg Brandes og av Bjørnstjerne Bjørnsons suksess med En fallit fra 1875 vendte Ibsen seg mot samtiden og det realistiske dramaet, som han perfeksjonerte i raden av dramaer fra og med Samfundets støtter fra 1877. Særlig kjent ble han for sin retrospektive teknikk der personenes vanskelige og dype fortid kommer uanstrengt og naturlig for dagen gjennom samtalene i nåtiden.
Frem mot En folkefiende fra 1882 utfordret Ibsen samfunnet mest direkte; deretter ble skuespillene mer symbolske, dunkle og vanskelige. Sigmund Freud var særlig opptatt av den mulige fortrengte incesten i Rosmersholm. Også de andre dramaene er tilsynelatende som «isfjell» der mye av handlingen foregår under overflaten.
I 1891 bosatte Ibsen seg omsider igjen i Kristiania. Han ble rammet av slag i 1900, og etter hvert ble han stadig svakere. Han var foreslått til Nobelprisen i litteratur både i 1902 og 1903, men ble for nedbrytende og lite «idealisk» for den svenske komiteen. Også hans dårlige helse ble brukt mot ham. Ibsen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
|
Tonni og Jørgen Rolsted - Genealogi
1828 - 1906 (78 år)
: Sted/Adresse
: By
: Sogn
: Amt/Region
: Land
:
: Ikke indstillet